Også i Arendal så man med økende bekymring på hva en ny krig kunne medføre av problemer. En erkjente at en hadde behov for å styrke byens forsvar. Major Christopher Heinrich Holfeldt fra Vesterlenske regiment utarbeidet i januar 1801 en ”deffensionsplan” for byen og omegn.
[5]Planen tok utgangspunkt i et scenario med fiendtlig angrep fra sjøsiden og beskrev forsvarstiltak herunder utbygging av nye støttepunkter for et forsvar av byen og omland. Det ble blant annet foreslått å etablere et batteri på Torjusholmen som kunne dekke innseilingen av Galtesund i samvirke med Spillemands batteri på Sandvigen.
En forsmak på krigen som skulle komme inntreffer den 2. april 1801 på Kjøbenhavns red. En britisk flåte under kommando av admiral Sir Hyde Parker, angriper den dansk-norske fellesflåten som ligger i opplag. Bakgrunnen for britens angrep var å forhindre at den dansknorske flåten skulle falle i Napoleons hender. Etter en blodig batalje trekker britene seg tilbake med noen erobrede dansk norske fartøyer, men hoveddelen av flåten forblir på dansk norske hender.
Dette angrepet utløste en rekke tiltak i Danmark og Norge. I Arendal medførte angrepet at byens forsvar ble reorganisert og man satte i gang arbeidet med å oppruste og bygge ut forsvarsverkene rundt byen. I stedet for å bygge batteri på Torjusholmen som Holfeldt anbefalte, velger man å bygge et nytt batteri på Sandvigen på innsiden av Spillemandsbatteri.
Napoleonskrigen 1807-1814
I 1807 blir Danmark/Norge trukket inn i krigen på Napoleons side etter det britiske bombardementet av København og flåteranet. Indre Sandvigen batteri er ikke ferdigstillet ved krigsutbruddet noe som muligens skyldtes at Sandvigsbatteriet – som er en fellesbetegnelse på de to batteriene på Sandvigen – var til å begynne med henregnet til Arendals forsvar, og utgiftene ved dets underhold skulde bæres av byens defensjonskasse. Her var det begrensede midler så det tok tid å ferdigstille befestningen.
Til å bemanne batteriene var det i utgangspunktet meningen at lokalt Kystvern skulle ivareta denne oppgaven.
[7]Men ved krigsutbruddet gav Generalkommandoen dvs øverste forsvaresledelsen ordre om at dette batteriets besetning og underhold skulde henlegges under sjøetaten, og meddelte samtidig at det til kommandør ville bli avgitt en offiser fra Vesterlenske regiment.
Den første batterisjefen for Sandvigen batteri var kystvernanfører og skipsfører Ole Albrectsen fra Torjusholmen. Albrectsen var en geskjeftig mann og hadde engasjert seg i kornfarten til Danmark. Han var derfor lite villig til å ta over denne nye posten på Sandvigen. Det gikk så langt at han ble truet med galgen, men lot seg ikke skremme. Marinen ga etter og den 8. mai 1808 var batteriet klart med infanteriløytnant Andreas Lind fra Kystvernet som ny sjef og overkanoner Usler som nestkommanderende. Samtidig ble Spillemandbatteri rustet opp med to tolvpund og en 24 pundskanon.
Den faste besetning skulle bestå av en batterisjef, seksjonsanfører for kystvernet og en månedsløitnant, 2 konstabler som regnskapsførere, 22 matroser til kanonkommandører og vicekommandører og 22 til kystvern. I tilegg skulle 50 mann av de nærmest boende kystvern, møte ved batteriet når alarmskuddet gikk og fra det øyeblikk stå under militær lov.
[8]
Den faste besetning blev innkvartert i Sandviksflekken og fikk 36 sk.i dagpenger. I vintertiden skulle det bare være en vaktstyrke, bestående av en overkanoner og 6 mann kystvern som daglig skiftet. Den 1. desember 1808 avløste premierløitnant (prlt) A. Brinch fra Vesterlenske regiment løytnant Lind som batterisjef.
Beholdningen av ammunisjon var satt til 25 skudd pr. kanon og av geværer til 40, med 1000 skarpe partoner. Den faste besetning skulde jevnlig ekserseres ved kanonene, og kystvernet så ofte anordningen tillot det. Kanoneksersisen blev drevet daglig fra 6 til 11 fmd. og 2 til 5 emd., mens hjelpemannskapet måtte møte til eksersis hver søndag eftermiddag fra kl. 2 til 5.
Batteriet i Sandvigen bygges gradvis ut. I 1809 forlenges østre flanke på spillemandsbatteri med 24 fot for å kunne få plass til en ny kanon. Sandvigen var etter hvert blitt et viktig støttepunkt både for rokanonbåtflotiljen i Arendal, men også for marinens brigger som opererte langs kysten. Til Sandvigen ble det avlevert krigsfanger og oppbrakte fartøyer som skulle kontrolleres nærmere.
Et gjentagende problem for batterisjefen på Sandvigen var at han om høsten måtte avgi soldater til kornfarten på Danmark. Det var på denne tiden av året det var størst sjanse for å slippe igjennom den engelske blokaden og kornforsyningene til Norge hadde høyeste prioritet. I en rapport av 23.oktober 1808 til øverskommanderende for sjøstridskreftene i Norge, Admiral Lorentz Fisker gir Brinch uttrykk for at han har avgitt så mange soldater at han kun har betjening til 2 eller 3 kanoner. Neppe en tilfredsstillende situasjonen for en batterisjef som jevnlig hadde besøk av engelske kryssere helt inn til Mærdø.
Fredsslutningen i 1814 og Norges union med Sverige markerer slutten på den første perioden med befestning i Sandvigen. I 1814 demobiliseres soldatene og kanoner kuler og krutt leveres inn til arsenalet i Kristiansand i 1815. Det endelige punktum for Sandvigenbatteriet settes i 1844 da det nye fyret på Sandvigen innvies, fundamentert på restene av gamle Spillemands Batteri.