Velg tidsperiode
1700 - 1814: Grunnleggelse og beskyttelse
Forhistorie
Sandvigen er en av de eldre uthavnene langs Sørlandskysten, og lenge før Arendal fikk bystatus bodde det mange mennesker her ute i havgapet. Sandvigen omtales i skriftlige kilder fra ca 1580 og i skattemanntallet for 1610 fremgår det at det bodde tre familier i Sandvigen.[1] Utover på 16- og 1700 tallet økte befolkningen og Sandvigen ble et livlig sted med handelsvirksomhet, håndverkere og hvor de sjøfarende kom innom for å handle og proviantere. Et kart fra ca 1647 viser at stedet var bebygget med ca 50 hus, sjøboder, brygger osv.
sandvigenfort1700

Utsnitt av “Nedenes Amt No. 1” fra 1647, det eldste kjente detaljkart over Sandvigen.

 

Slutten av 1600 tallet og førstehalvdel av 1700 tallet var preget av ufredstid i Norden. På grunn av Sandvigens beliggenhet ved innseilingen til ladestedet Arendal og med flere omkringliggende uthavner (Havsøya og Mærdø) som var viktige for handel og sjøfart ble det også viktig å etablere forsvarsverker mot eventuelle fiender.
1700 – Det første PERMANENTE  FESTNINGSVERK  ETABLERES – ”SPILLEMANDS BATTERI 1709”
I 1677 ble det første befestningsverk i Arendal bygget. Det var et blokkhus som het ”Christians Naade”. Dette blokkhuset var kun egnet til forsvar av den indre havn. Det ble derfor bestemt at det også skulle bygges batterier for å beskytte uthavnene og innseilingen til Arendal. Derfor anla man på begynnelsen av 1700 tallet tre nye batterier, Skindfeldtangen ved Tromøysund og Mærdø og Sandvigen.
Det første batteriet på Sandvigen ble anlagt ca 1709 og gitt navnet ”Spillemands batteri”[2] som var levert fra festningen i Kristiansand. [3] Batteriet var anlagt slik at det kunne samvirke med batteriet på Mærdø. På den måten kunne man dekke både innseilingen til Arendal og Mærdøfjorden.. Restene av dette batteriet kan sees i dag som en del av hagemuren til Sandvigodden fyr. Batteriet var anlagt med en steinmur i front og bestykket med 2 tolvpunds og 2 sekspunds kanoner
l-sandvigen_ii

Kartskisse over Spillemand- og Indre Sandvigen Batteri. Spillemand batteri til Venstre i kartet.

 

TREFNINGEN DEN 14. JULI 1710 – FØRSTE OG ENESTE GANG BATTERIENE VED SANDVIGEN KOMMER I KAMP.
Det skulle ikke gå lang tid etter at Spillemandbatteriet var etablert før det fikk sin ilddåp. Den store nordisk krig raste for fult, og den 14.juli 1710 om ettermiddagen står en svensk flåteenhet inn Vestergabet mellom Mærdø og Lille Torungen. Det var 5 krigsskip hvorav de to største var linjeskip bestykket med mellom 40 og 50 kanoner hver. De tre øvrige var fregatter med 18 til 20 kanoners bestykning.
Det var således et ganske ulikt styrkeforhold tatt i betraktning Spillemandsbatteriets 4 kanoner. På dette tidspunkt var det ikke avgitt soldater fra festningen i Christiansand til bemanning av kanonene, så det er grunn til å anta at det var lokale frivillige fra Sandvigen og omegn som valgte å ta opp kampen med svenskene.[4] Selve kamphandlingen var heller begrenset,  men opplevdes nok dramatisk blant dem som var involvert. Fra kilden fremgår følgende:
”Vinden var av sydvest til syden som for dem (dvs svenskene)var hel føyelig, hvor vi da av et Batteri, som vi paa Sandvigen hadde opbygt og belagt med tvende (to) tolvpundige og tvende sekspundige støkker (kanoner) var saa lykkelig med tolvpundige skud at træffe det første og største skip saa nær at han disformedlest ha vært aarsaket at vende og gaa tilbake igjen til sjøen, som de andre fire skip følgende, og laa den hele nat der utenfor med smaa seil, og om morgenen forføyede de samtlige sig vesterefter landet, saa Gud var vor beskjærmer denne gang.”  
Ut fra kilden er det lite som tyder på at noen ble drept eller skadd, verken på norsk eller svensk side. Hvis kilden er korrekte traff faktisk ingen av skuddene selve de svenske fartøyene, men man traff ganske nære. Nære nok til at fienden mistet lysten på videre avansement innover Galtesund mot Arendal. Etter en natts opphold for små seil utenfor Mærdø forsetter svenskene vestover.
l-sandvigen_iii

Eksempel på trefning til sjøs på begynnelsen 1700 tallet. Dette fra slaget ved Dynekilen i 8 juli 1716 Denne trefningen ved Sandvigen i 1710 er den eneste kjente trefning hvor batteriene ved Arendal har kommet i kamp med en fiende.

 

SLAGET PÅ KØBEHAVNS RED 1801 GIR OPPRUSTNING PÅ SANDVIGEN.
 I 1720 er krigen over og gjennom resten av 1700-tallet er det rolig på våre kanter. Batteriet i Sandvigen forfaller gradvis. Men ute i Europa er ting i ferd med å endres. Utover i 1790-årene begynner Napoleon Bonaparte å sette sitt preg på europeisk politikk og snart er England og Frankrike i krig.
Også i Arendal så man med økende bekymring på hva en ny krig kunne medføre av problemer. En erkjente at en hadde behov for å styrke byens forsvar. Major Christopher Heinrich Holfeldt fra Vesterlenske regiment utarbeidet i januar 1801 en ”deffensionsplan” for byen og omegn. [5]Planen tok utgangspunkt i et scenario med fiendtlig angrep fra sjøsiden og beskrev forsvarstiltak herunder utbygging av nye støttepunkter for et forsvar av byen og omland. Det ble blant annet foreslått å etablere et batteri på Torjusholmen som kunne dekke innseilingen av Galtesund i samvirke med Spillemands batteri på Sandvigen.
En forsmak på krigen som skulle komme inntreffer den 2. april 1801 på Kjøbenhavns red. En britisk flåte under kommando av admiral Sir Hyde Parker, angriper den dansk-norske fellesflåten som ligger i opplag. Bakgrunnen for britens angrep var å forhindre at den dansknorske flåten skulle falle i Napoleons hender. Etter en blodig batalje trekker britene seg tilbake med noen erobrede dansk norske fartøyer, men hoveddelen av flåten forblir på dansk norske hender.

 

Dette angrepet utløste en rekke tiltak i Danmark og Norge. I Arendal medførte angrepet at byens forsvar ble reorganisert og man satte i gang arbeidet med å oppruste og bygge ut forsvarsverkene rundt byen. I stedet for å bygge batteri på Torjusholmen som Holfeldt anbefalte, velger man å bygge et nytt batteri på Sandvigen på innsiden av Spillemandsbatteri.

 

l-sandvigen_iv

Kartskisse som viser både Spillemand og Indre Sandvigen batteri ca 1814

Det nye batteriet ble bygget med en beskyttende jordvoll med brystvern med embrasyrer eller skyteskår, åpent baktil og bestykket med seks 12 punds kanoner på skipsrappertert, utlånt av reder Morten M. Kallevig.[6] Dette batteriet lå der hvor hagen til Sandvigveien 215 ligger i dag. Det nye batteriet kalt ”Indre Sandvigen batteri”, var et spærrebatterie dvs viktigste oppgaven var å skyte tvers over Galtesund og sperre innseilingen til Arendal.

 

Napoleonskrigen 1807-1814

 

I 1807 blir Danmark/Norge trukket inn i krigen på Napoleons side etter det britiske bombardementet av København og flåteranet. Indre Sandvigen batteri er ikke ferdigstillet ved krigsutbruddet noe som muligens skyldtes at Sandvigsbatteriet – som er en fellesbetegnelse på de to batteriene på Sandvigen – var til å begynne med henregnet til Arendals forsvar, og utgiftene ved dets underhold skulde bæres av byens defensjonskasse. Her var det begrensede midler så det tok tid å ferdigstille befestningen.
 Til å bemanne batteriene var det i utgangspunktet meningen at lokalt Kystvern skulle ivareta denne oppgaven.[7]Men ved krigsutbruddet gav Generalkommandoen dvs øverste forsvaresledelsen ordre om at dette batteriets besetning og underhold skulde henlegges under sjøetaten, og meddelte samtidig at det til kommandør ville bli avgitt en offiser fra Vesterlenske regiment.

 

Den første batterisjefen for Sandvigen batteri var kystvernanfører og skipsfører Ole Albrectsen fra Torjusholmen. Albrectsen var en geskjeftig mann og hadde engasjert seg i kornfarten til Danmark. Han var derfor lite villig til å ta over denne nye posten på Sandvigen. Det gikk så langt at han ble truet med galgen, men lot seg ikke skremme. Marinen ga etter og den 8. mai 1808 var batteriet klart med infanteriløytnant Andreas Lind fra Kystvernet som ny sjef og overkanoner Usler som nestkommanderende. Samtidig ble Spillemandbatteri rustet opp med to tolvpund og en 24 pundskanon.
Den faste besetning skulle bestå av en batterisjef, seksjonsanfører for kystvernet og en månedsløitnant, 2 konstabler som regnskapsførere, 22 matroser til kanonkommandører  og vicekommandører og 22 til kystvern.  I tilegg skulle 50 mann av de nærmest boende kystvern, møte ved batteriet når alarmskuddet gikk og fra det øyeblikk stå under militær lov.[8]
Den faste besetning blev innkvartert i Sandviksflekken og fikk 36 sk.i dagpenger.  I vintertiden skulle det bare være en vaktstyrke, bestående av en overkanoner og 6 mann kystvern som daglig skiftet.  Den 1. desember 1808 avløste premierløitnant (prlt) A. Brinch fra Vesterlenske regiment  løytnant  Lind som batterisjef.

 

Beholdningen av ammunisjon var satt til 25 skudd pr. kanon og av geværer til 40, med 1000 skarpe partoner.  Den faste besetning skulde jevnlig ekserseres ved kanonene, og kystvernet så ofte anordningen tillot det. Kanoneksersisen blev drevet daglig fra 6 til 11 fmd. og 2 til 5 emd., mens hjelpemannskapet måtte møte til eksersis hver søndag eftermiddag  fra kl. 2 til 5.
Batteriet i Sandvigen bygges gradvis ut. I 1809 forlenges østre flanke på spillemandsbatteri med 24 fot for å kunne få plass til en ny kanon. Sandvigen var etter hvert blitt et viktig støttepunkt både for rokanonbåtflotiljen i Arendal, men også for marinens brigger som opererte langs kysten. Til Sandvigen ble det avlevert krigsfanger og oppbrakte fartøyer som skulle kontrolleres nærmere.

 

Et gjentagende problem for batterisjefen på Sandvigen var at han om høsten måtte avgi soldater til kornfarten på Danmark. Det var på denne tiden av året det var størst sjanse for å slippe igjennom den engelske blokaden og kornforsyningene til Norge hadde høyeste prioritet. I en rapport av 23.oktober 1808  til øverskommanderende for sjøstridskreftene i Norge, Admiral Lorentz Fisker gir Brinch uttrykk for at han har avgitt så mange soldater at han kun har betjening til 2 eller 3 kanoner. Neppe en tilfredsstillende situasjonen for en batterisjef som jevnlig hadde besøk av engelske kryssere helt inn til Mærdø.

 

Fredsslutningen i 1814 og Norges union med Sverige markerer slutten på den første perioden med befestning i Sandvigen. I 1814 demobiliseres soldatene og  kanoner kuler og krutt leveres inn til arsenalet i Kristiansand i 1815. Det endelige punktum for Sandvigenbatteriet settes i 1844 da det nye fyret på Sandvigen innvies, fundamentert på restene av gamle Spillemands Batteri.

 

[1]Hisøy, gamle og nye stedsnavn, Hisøybilder VI, Hisøy historielag 1998
[2] H. Grüner,” Norges befæstninger” Christiania 1902;
[3]Hisøy, gamle og nye stedsnavn, Hisøybilder VI, Hisøy historielag 1998
[4] ”Arendal fra fortid til nutid” R.Tank med fl., Kristiania 1923. Her fremgår det at man ba om assistanse fra stiftsamtmans Powisch som man ba sende ”landfolk” dvs soldater men de ankom først dagen etter da fienden hadde reist videre.
[5]Frithjof Foss ”Arendal byes historie”, Arendals Bogtrykkeri 1893, nytrykk 1998
[6]Indre Sandvigen batteri ble senere utvidet med ytterligere tre 12 punds kanoner.
[7]Kystværnet var en militær foranstaltning som omfattet vernepliktig personell i alderen 16-56 år. Primær oppgave var å hindre fiendtlig landgang og å yte dansk/norske fartøyer bistand når disse ble angrepet. Plikten til å gjøre kystverntjeneste strakte seg en mil inn i landet. Kystvernet ved Arendal var i 1807 ledet av divisjonssjef Andreas Lind. Han hadde tre seksjoner Narestø-Galtesund (440 mann), Galtesund-Fevikkilen (382 mann) og Fevikkilen – Homberøy (284 mann).
[8]Beutlich ”Norges sjøvæbning” Bind 1. 1935,